Ulf Risnes smiler med hele ansiktet. Vokalisten og gitaristen i Tre Små Kinesere synes livet er blitt enklere etter at han synsopererte seg ved Trondheim Øyelegesenter. – Alt er så mye lettere nå. Tidligere var det litt av et styr når jeg mottok tekstmeldinger ute på gata for eksempel. Det var av med hansker og på med briller, nå kikker jeg på meldingen og ferdig med det.
Slet med liten skrift
Han hadde merket det over lang tid. Det ble stadig vanskeligere å lese liten skrift, det var ingen vei utenom, han måtte ha briller. – Ja, det skjedde for ti år siden. Jeg begynte å lure: hvorfor ser jeg ikke hva som står her? Særlig slet jeg med å lese blå skrift på svart bunn.
Ulf var kort sagt innhentet av alderssynet. Bilkjøring gikk greit, men lesing ble problematisk. Det skapte problemer på scenen faktisk, for også der er man avhengig av godt lesesyn iblant. – Jeg klarte ikke å lese settlista når jeg sto på scenen. Lista er en slags kjøreplan, en rekkefølge på låtene, det sier seg selv at jeg bør kunne se den. Det var nesten ikke mulig å trykke lista med så stor skrift at jeg klarte å lese den. Ganske så irriterende.
– Det finnes jo briller.
– Jeg ville ikke ha briller når jeg spilte. I et annet band jeg spilte i, var jeg helt avhengig av å kunne lese tekst, da var det ingen vei utenom. Jeg løste det ved at jeg skaffet meg solbriller med styrke. Man er da forfengelig, vet du.
To par briller
Synsproblemet toppet seg når Ulf var i studio. Når han jobber her, må han kunne se både miksepulten og dataskjermen. Utfordringen er bare at de to innretningene står på ulikt synshold. – Jeg måtte faktisk ha to par briller i studio for å kunne se både mikseren og dataskjermen. Tror du det var tungvint? Det var hele tiden slik: hvor er brillene?
–Ikke briller, altså. Men hva med kontaktlinser?
–Vet du, jeg assosierte ikke meg selv med slikt.
Kontaktlinser? Nei. Jeg stakk vel hodet litt i sanden i forhold til synsbehov.
Slektning opererte seg
Det var et søskenbarn som fikk Ulf til å tenke alternativt. Slektningen hadde valgt synsoperasjon og var svært fornøyd. – Jeg ble interessert, men folk sier jo så mye ulikt. Fra enkelte fikk jeg høre at det var umulig å gjøre noe med alderssynet. Men det er det jo ikke.
– Var du litt engstelig for operasjon også?
– Engstelig? Jeg syntes det hørtes direkte skummelt ut, jeg var redd for å bli blind. Det er jo den dypeste angsten. De skulle altså ta ut linsen av øyet mitt og sette inn en ny. Kom de til å klare å sette den inn? Hvordan ville det føles? Jeg skulle altså ligge der uten linser i øynene mens de holdt på, trodde jeg.
– Hva gjorde at du tok avgjørelsen til slutt?
– Når jeg skal bestemme meg for noe, så er det ja, nei, ja, nei og så videre. Jeg brukte vel et års tid på å manne meg opp, men egentlig var jeg fullstendig lei av ikke å se godt.
Ulf vurderte først å oppsøke en klinikk med et kryptisk, latinsklignende navn. – Jeg klarte aldri å like navnet. Hva betyr det? Aner ikke. Trondheim Øyelegesenter derimot, jævlig klart og greit, det er ingen tvil om hva de holder på med. Og så likte jeg at de hadde Trondheim med i firmanavnet.
En rar film
En oktoberdag i 2013 sitter Ulf på Trondheim Øyelegesenters venterom. Han har vært gjennom forundersøkelsen og er klar for operasjon linsebytte. Nå er det ingen vei tilbake. – Nå var det tid for handling, jeg hadde tenkt meg om i flere år. Det er jo bare tull å vente i årevis, til slutt dør du jo.
To Valium og noen beroligende ord, så er operasjonen i gang. – Det var som å komme inn i en rar film. Omgivelsene var temmelig kliniske, men sånn må det jo være. Det bør jo ikke være som å komme inn på en pub, selv om det sikkert er koseligere.
Han får en blå hette på hodet og plasseres i operasjonsstolen. – Jeg har ikke tatt Valium før, jeg tror nok at tablettene virket, for jeg følte meg rolig. Jeg lurte litt på hvordan det kom til å føles. Ville jeg merke at svusj, der forsvant linsa liksom? Men slik var det jo ikke. Jeg kjente ikke noe, jeg hadde ingen fornemmelse av inngrepet. Alt var rolig, personalet var hyggelig og profesjonelt.
I løpet av noen minutter skiftes linsen i det ene øyet, før prosedyren gjentas på det andre. – Det var ikke vondt i det hele tatt. I forhold til et tannlegebesøk opplevde jeg dette som ubetydelig ubehag. Og så var det ganske enkelt ikke skummelt.
Trodde ikke sine egne øyne
Det nye synet kom raskt, opplevde han. – Det var jo ganske kult å tvert kunne lese uten briller. Jeg gikk bort og kikket på kalenderen hjemme. Oj, jeg kunne faktisk se hva som sto under bildet. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant.
Etter synsoperasjonen opplever Ulf at mye i livet er blitt lettere. – Vet du, jeg føler meg mer energisk nå. Jeg tror du ubevisst blir sliten av å se dårlig, alt blir et ork. Bare det å skru inn en skrue var jo et slit. Jeg måtte føle meg fram til skruen for å få satt i skrujernet.
Detaljene er viktige
I dag bruker han ikke briller i det hele tatt og leser bøker og CD-cover med liten skrift uten problemer. – Noe av det mest besynderlige er å se ansiktene på folk skikkelig, det er jo så mange detaljer du har glemt i løpet av ti år. Jeg ser ungene mine på en ny måte. Jeg føler at jeg ser verden mer som den er, særlig detaljene, og det er jo detaljene som gjør verden fin egentlig.
Og sett-lista?
– Ingen problemer. Ikke i studio heller, nå ser jeg både mikser og skjerm uten besvær.
-Du brukte jo noen år på å bestemme deg. Hva vil du si til andre som tenker på å operere bort alderssynet? – Jeg vil rope det ut fra den øverste høyde: dette anbefaler jeg. Effekten er ganske utrolig. Det er bare en ting jeg skulle ønske nå.
– Ja?
– At det var mulig å gjøre det samme med ørene også. Men det blir vel verre?